1700 tallet - Opplysningstiden
Tro på fornuft, frihet og fremtid
Kjennetegn på opplysningstiden
- 1700 - 1789
- Troen på at kunnskap og fornuft ville frigjøre menneskekene og føre samfunnet fremover
- Folket, ikke konger og kirker, skulle styre samfunnet
- Menneskerettigheter
Opplysningstiden i Norge
Opplysningstiden i Norge sammenfaller med perioden Norge var en del av Danmark-Norge. I Danmark tidfestes opplysningstiden ofte til perioden mellom 1720 og 1802. Ettersom Norge var styrt fra Danmark på denne tiden, sier vi at norske opplysningstiden fant sted innenfor samme tidsrom, da den norske kulturen på tiden var sterkt knyttet til den danske.
I Norge er opplysningstiden først og fremst en periode som slår rot i den delen av samfunnet som kalles borgerskapet. Borgerskapet tar til seg opplysningstidens tanker om rasjonalisme, fornuft og liberalisme. Idealet for borgerskapet blir å være opplyste ograsjonelle. Veien til å bli og tenke rasjonelt og fornuftig går gjennom opplysning. Derfra kommer navnet opplysningstiden. Det handler om å gå gjennom opplysningen for å bli et opplyst og rasjonelt tenkende menneske.
For å bli opplyst var det nødvendig å få adgang til kunnskap. Derfor var det også et fokus på utviklingen av kunnskap og skole/universitetssystemet under opplysningstiden. Skolene for barna av borgerskapet ble omstrukturert, så barn fikk faktiske fag som minner om dagens skolefag. Universitetet gjennomgikk også store forandringer i perioden.
Nettopp på grunn av fokuset på kunnskap og opplysning ble opplysningstiden en oppgang spesielt for naturvitenskapen. Dette førte til at naturvitenskapens verdenssyn begynte å utfordre det hittil dominerende verdenssyn: det religiøse. Det religiøse verdenssynet på den ene siden, og det rasjonelle og kunnskapsbaserte livssyn på den andre siden, utviklet seg til å bli to poler ovenfor hverandre.
Borgerlig offentlighet er også et begrep som ble utbredt i opplysningstiden. Borgerskapet begynte å opprette salonger og klubber hvor man kunne møtes i offentligheten for å diskutere emner som politikk, religion, litteratur, kunst, historie og filosofi. Offentligheten skulle være et sted hvor man kunne dele tanker med andre.
Personlige holdninger og ideer var ikke lenger noe som bare tilhørte i hjemmet. Det skulle deles med ens medborgere. Det var blant annet i den sammenhengen at de liberalistiske ideene ble spredt så godt i samfunnet at det var nettopp disse ideene, som for eksempel frihet, likhet og fri eiendomsrett, som dannet grunnlaget for den norske grunnloven i 1814.
Litteraturen i opplysningstiden
Europa var preget av oppgangstider. Den økonomiske veksten i sammenheng med den industrielle revolusjonen ga handels borgerskapet en ordentlig storhetstid. Handels borgerskapet er det den klassiske diktingen og litteraturen generelt
kan knyttes opp mot på 1700-tallet. Den røde tråden gjennom hele opplysningstiden var troen på fornuft.
Forfattere begynte å foretrekke større publikum, isteden for "den vanlige mannen i gata". Og mye av litteraturen fra opplysningstiden var preget av hverdags fortellinger, samt dagligdagse problemstillinger. Dette var fordi folk skulle
kjenne seg igjen i det dem leste.
Den dominerende stilretningen i opplysningstidens litteratur var kalt klassisme. Det nye prinsippet for diktingen kan samles i noen ord som er klarhet, orden og harmoni.
Det innebar en enklere og mindre følesesladet stil. Klassisistene var veldig inspirert av kunst og litteratur fra antikken. De brukte også særlig Aritotel for å finne frem
til regler for hvordan litteraturen burde skrives. Sånn kom de frem til de 3 reglene i dramatisk dikting:
1. Enhei i handling - Stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie.
2. Enhet i tid - Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn 1 dag.
3. Enhet i sted - Stykket skulle utspille seg på 1 sted.
De reglene måtte følges sånn at diktingen skulle oppnå den harmonien de ønsket. De beste eksemplene på sånn dikting fant de klassistene i gresk og romersk dikting, så etterligning
av antikk dikting ble et klart mål.
I handelsborgerskapet oppsto det en tradisjon med teselskap. I de teselskapene ble det diskutert polikk, kunst og litteratur. Vitenskapsmenn nøyde seg ikke med det de fant hos autoritetene, men de trakk
selv vitenskaplige konklusjoiner gjennom erfaring og eksperimenter. Dette gjalt ikke bare for naturvitenskapene, men også innenfor litteratur, politikk og jus.
Det norske selskap (1772 - 1807)
Midten av 1700-tallet ble de norske studentene i København en større og mer kjent gruppe. De norske studentene følte en viss stolthet over å være norske. Denne gruppefølelsen
og en felles litterær smak dannet grunnlaget for "Norske Selskap". De var en gjeng festglade norske studenter i København. Der samlet de seg, drakk punch, skrev drikkeviser og diskuterte litteratur.
Klassisismen
Kulturen var også i forandring, istedenfor at Gud skulle være i sentrum, fant filosofene ut av at gjennom opplysning, skulle verden bli et bedre sted å bo. De mente at alle menneskene hadde en medfødt godhet og fornuft, og at menneskene skulle ta til seg mer kunnskap. Dette ga revolusjonerende tanker i 1700-tallet, og var faktisk en stor innflytelse i den franske revolusjonen i 1789. I opplysningstiden ble informerende verk som leksikon og aviser, samt skjønnlitterære tekster populære. Kulturlivet på 1700-tallet ble mer offentlig i og med at flere folk deltok i kulturelle aktiviteter. Pietismen, som var 1700-tallets store religiøse vekkelse, førte på noen områder til enkelte tilbakeskritt i opplysningstiden. Pietismen preget kulturlivet på mange måter, også negativt.
David Hume
David Hume, var en skotsk filosof og historiker som levde mellom 1711-1776. Han er en helt sentral skikkelse i den nyere tids filosofihistorie.
Ingenting kan bevises som absolutt sikkert, hevdet han, ikke engang årsaksloven. Resonnementet var som følger:
All kunnskap er et resultat av sanseerfaringer. Vi ser ting i verden, og tingene opptrer gjerne etter hverandre og sammen. Et eksempel er biljardkuler på et bord. Når en kule treffer en annen, ser vi at sistnevnte beveger seg i en bestemt retning. Når vi har sett dette skje tilstrekkelig mange ganger, tror vi til slutt at den første kula er årsak til at den andre ruller videre. Vi tror til og med at vi kan forutse hvor den vil rulle fordi vi har sett det så mange ganger før. Men så kommer Humes konklusjon: Det er slett ikke sikkert at det samme vil skje igjen bare fordi det har skjedd før. Det er vanen som gjør at vi tror på årsakssammenhenger. De kan ikke bevises.
Dersom Humes skeptisisme er holdbar, får det store konsekvenser for synet på vitenskapen. Hvis vi ikke kan forutsette at årsaksloven er ”sann”, kan heller ikke vitenskapen gi oss sikker kunnskap om noe som helst. For Hume var det likevel slik at vi til hverdags må leve som om årsaksforklaringer finnes. Vi må selvsagt bruke fornuften og forholde oss rasjonelt til virkeligheten. Vitenskapen kan hjelpe oss til å se sannsynlige sammenhenger i verden, og det vil kunne være til menneskehetens nytte. På den annens side må vi erkjenne at ingenting er absolutt sikkert. Heller ikke forskerne kan gi oss det endelige svaret, men bare foreløpige sannheter.
Voltaire
Voltaire
Voltaire(François-Marie Arouet), fransk forfatter, den fremste representant for opplysningstiden i frankrike. Han ble født i Paris og levde mellom 1694-1778
Voltaire var kjent for sin intelligens og for å være en tidlig og modig talsmann for menneskerettigheter, samtidig religionsfrihet og frihandel. Han fikk mange trussler som resultat av sine verk. Men det stoppet han ikke fra å fortsette å skrive det han mente. Han skrev bortimot hver eneste litterære form og sjangre, inkludert skuespill, poesi, romaner, essayer, historiske og vitenskapelig verker, mer enn 20 000 brev. Det spesielle medVoltaire var hans evne til å gjøre stoffet sitt tilgjengelig for et stort publikum. Han skrev elegant og ikke sjelden ironisk og satirisk – og tilstrekkelig provoserende til å bli lagt merke til.
Sammen med andre kjente forfattere under opplysningstiden, blant annet Charles Montqsuieu, John locke, Jean-Jacques Rousseau, skapte de en stor innflytelse for både den franske og amerikanske revolusjon.
Vi kan, gjennom Voltaire, se at han prøver å bryte sensuren for trykkerfriheten. Det var på den tid mange tekster som ble sensurert bort fordi de trosset de overordnede. I hans tekst «Om trykkerfrihet» kritiserer han sensuren og ønsker trykkerfrihet.
Utdrag: «Se hvilket redselsfullt forfallt trykkerfriheten har ført i England og Holland! Riktignok har de kontrollen over all verdens handel og England har gått seirende ut både i lands og til vanns, men det er bare en tilsynelatende storhet, en tilsynelatende velstand: De er på stø krus mot sin egen undergang. Et opplyst folk kan ikke bestå» (Om trykkefrihet, 1764)